Hva er et e-pengeforetak?

Et e-pengeforetak er et finansforetak med en snevrere tillatelse enn en bank. Det kan utstede elektroniske penger og utføre betalingstjenester, og det kan ta imot penger fra deg til bruk i akkurat de tjenestene. Det kan ikke ta imot innskudd. Pengene du har liggende der, er juridisk sett noe annet enn et bankinnskudd — uansett hvor mye appen ligner på en nettbank, og uansett om saldoen kalles «konto» i grensesnittet.

Forskjellen får praktisk betydning nøyaktig én gang: den dagen foretaket ikke klarer å gjøre opp for seg. Resten av tiden merker du den ikke. Det er nettopp derfor det er verdt å vite hva slags selskap du har pengene dine hos, før den dagen eventuelt kommer.

Fordring, ikke innskudd

Legg merke til ordet fordring i definisjonen. Når du fyller opp saldoen i en e-pengeapp, har du ikke satt penger inn i en bank. Du har kjøpt et krav mot utstederen, som utstederen har lovet å innfri når du bruker eller tar ut pengene. Det er en helt annen konstruksjon enn et bankinnskudd, og den er valgt bevisst av lovgiveren.

Elektroniske penger kan bare utstedes av banker, kredittforetak og e-pengeforetak — og av utenlandske kredittinstitusjoner og e-pengeforetak som har adgang til å drive virksomhet her, jf. finansforetaksloven § 2-4 første ledd. Et vanlig aksjeselskap kan altså ikke tilby dette. At et selskap i det hele tatt har lov til å utstede e-penger, betyr at det har vært gjennom en konsesjonsbehandling.

Fire konsesjoner som ligner på hverandre

Betalingstjenester kan bare utføres av «banker, kredittforetak, betalingsforetak, e-pengeforetak og opplysningsfullmektiger» og av finansieringsforetak med tillatelse, jf. finansforetaksloven § 2-3 første ledd. Bak appene i mobilen din finnes det altså flere foretakstyper, og de har ulike rammer:

• Betalingsforetak. Tillatelsen «gir adgang til å utføre betalingstjenester og til å motta betalingsmidler fra kunder til bruk ved utførelsen av slike tjenester», jf. § 2-10 første ledd. Den kan avgrenses til én eller flere tjenester.
• E-pengeforetak. Tillatelsen «gir adgang til å utstede elektroniske penger og utføre betalingstjenester, og til å motta betalingsmidler fra kunder til bruk ved utførelsen av slike tjenester», jf. § 2-11 første ledd. Forskjellen fra betalingsforetaket er retten til å utstede e-penger.
• Betalingsfullmektig. Et foretak som setter i gang betalinger fra kontoen du har et annet sted. Det skal ha ansvarsforsikring eller stille garanti, jf. § 2-10 annet ledd — og det skal aldri komme i nærheten av pengene dine.
• Opplysningsfullmektig. En egen konsesjonstype som bare gir adgang til å tilby kontoinformasjonstjeneste, jf. § 2-10 a. Foretaket henter og viser kontodata, og skal også ha ansvarsforsikring eller garanti.

Om betalingsfullmektigene sier finansavtaleloven § 4-17 det så tydelig som en lov kan si noe: fullmektigen «skal i forbindelse med en betalingsfullmakttjeneste ikke på noe tidspunkt besitte eller råde over kundens betalingsmidler» og skal heller ikke endre betalingsmottaker, beløp eller andre transaksjonskjennetegn. Et slikt foretak er en budbringer, ikke et sted du oppbevarer penger.

	Bank	E-pengeforetak	Betalingsforetak
Kan motta innskudd	Ja	Nei	Nei
Medlem av innskuddsgarantiordningen	Ja (norske banker)	Nei	Nei
Kan utstede elektroniske penger	Ja	Ja	Nei
Kan yte kreditt	Ja	Snevert	Snevert

Hvorfor pengene ikke er «innskudd»

Dette er ikke en tolkning. Det står rett ut i finansforetaksloven § 2-2 annet ledd: «Mottak av betalingsmidler for å utstede elektroniske penger regnes ikke som innskudd fra en ubestemt krets av innskytere. Det samme gjelder betalingsmidler mottatt av betalingsforetak eller e-pengeforetak i forbindelse med oppdrag om betalingstjenester.»

Bare banker kan ta imot innskudd fra en ubestemt krets av innskytere, jf. første ledd i samme bestemmelse. Og bare banker og andre kredittinstitusjoner kan motta innskudd i det hele tatt — de kan ikke engang gjøre det uten å være medlem av innskuddsgarantiordningen, jf. § 19-1 første ledd. Rekkefølgen i loven er verdt å merke seg: innskudd og garantiordning henger sammen, og et foretak som ikke kan være medlem, kan heller ikke ta imot innskudd.

Loven nevner betalingsforetakene uttrykkelig når den lister opp hvem som ikke har kvalifiserte innskudd. Innskudd «fra andre finansforetak enn kredittinstitusjoner, herunder betalingsforetak, holdingforetak og annet morselskap i finanskonsern» er unntatt fra garantiordningen, jf. § 19-3 annet ledd bokstav d. Hva den norske ordningen faktisk dekker, står i artikkelen om høyrentekonto og innskuddsgaranti, og hva som skjer når foretaket står utenfor den, er tema i artikkelen om kontoen uten innskuddsgaranti.

Sikring av kundemidler — hva ordningen går ut på

At pengene ikke er innskudd, betyr ikke at de er ubeskyttet. Betalings- og e-pengeforetak er underlagt krav om sikring av midler. Finansforetaksloven § 2-10 femte ledd og § 2-11 tredje ledd gir departementet hjemmel til å fastsette regler om nettopp dette, og for foretak med begrenset tillatelse krever loven direkte systemer og retningslinjer for kontroll og avdekking av risiko, «herunder sikring av midler mottatt i forbindelse med pengeoverføringer», jf. § 2-10 fjerde ledd bokstav b.

Poenget med sikringen er å holde kundenes penger atskilt fra foretakets egen formue, slik at de ikke uten videre blandes sammen med selskapets øvrige midler. Det er en beskyttelse mot sammenblanding. Det er ikke en garanti mot tap, og det er ikke en utbetalingsordning: det finnes ingen fondsordning som trer inn og betaler deg innen en lovbestemt frist, slik innskuddsgarantien gjør for bankinnskudd.

De nærmere reglene om hvordan sikringen skal gjennomføres, står ikke i loven selv. Vil du vite hvordan ditt eget foretak har innrettet den, må du spørre foretaket og lese vilkårene. Er svaret vagt, er det i seg selv et svar.

Hva foretaket ikke får lov til

Et betalingsforetak kan bare yte kreditt innenfor svært snevre rammer. Kreditten må knytte seg til gjennomføringen av en betalingstjeneste, den kan ikke ytes av midler foretaket har mottatt for å utføre betalingsoverføringer, den skal være kortsiktig, og den skal tilbakebetales senest innen 12 måneder, jf. finansforetaksloven § 2-3 fjerde ledd. Dette er en av de viktigste forskjellene fra en bank: pengene dine skal ikke lånes ut til andre kunder.

Det finnes også en begrenset tillatelse for rene pengeoverføringer. Da kan foretaket bare drive pengeoverføring, det kan ikke bruke agenter, og samlede betalingstransaksjoner i gjennomsnitt over de tolv foregående månedene kan ikke overstige fem millioner kroner per måned, jf. § 2-10 fjerde ledd. Møter du et lite selskap som bare tilbyr overføringer, kan det være denne konsesjonen som ligger i bunn.

Valutavirksomhet krever egen tillatelse, både for betalingsforetak og e-pengeforetak, jf. § 2-5 første ledd. Hvordan selve omregningen skjer når du betaler i en annen valuta, er beskrevet i artikkelen om hvordan valutapåslaget beregnes.

Når foretaket ligger i et annet EØS-land

Mange av e-pengeforetakene nordmenn bruker, har ikke norsk konsesjon. De har tillatelse fra tilsynsmyndigheten i en annen EØS-stat og driver inn i Norge på den — enten grensekryssende eller gjennom en filial. Det er fullt lovlig, og det er selve poenget med det indre markedet for finansielle tjenester. Men det flytter to ting ut av landet samtidig.

Det ene er tilsynet. Det er hjemstatens myndighet som har gitt tillatelsen, som fører løpende tilsyn med foretaket og som behandler brudd på konsesjonsvilkårene. Det andre er regelverket rundt selve foretaket, herunder hvordan sikringen av kundemidler er innrettet i praksis og hva som skjer med midlene hvis foretaket blir insolvent. Det spørsmålet har ikke ett generelt svar — det avhenger av reglene i det landet foretaket hører hjemme, og det er ikke noe du bør anta at ligner på norske regler. Hvor du går med en klage i en slik situasjon, er tema i artikkelen om klage på et utenlandsk betalingsforetak.

Dette er ikke et argument mot utenlandske foretak. Det er et argument for å vite hvilket land som står bak, før du trenger å vite det.

Rettighetene du beholder uansett foretakstype

Her er den gode nyheten. Finansavtalelovens regler om betalingstjenester gjelder for betalingstjenesteytere generelt, ikke bare for banker. Det betyr at du har det samme vernet mot misbruk hos et e-pengeforetak som hos banken din:

• Ikke godkjente transaksjoner. Tjenesteyteren er ansvarlig for tap ved en transaksjon du ikke har godkjent, med de unntakene som følger av finansavtaleloven § 4-30. Reglene er gjennomgått i artikkelen om egenandelen ved uautoriserte transaksjoner.
• Bevisbyrden. Det er tjenesteyteren som må dokumentere at transaksjonen ble autentisert og korrekt registrert, og registrert bruk er ikke i seg selv nok bevis, jf. § 3-7.
• Sterk kundeautentisering. Ble den ikke krevd, svarer du som hovedregel ikke for tapet, jf. § 4-30 femte ledd.
• Klagerutiner. Foretaket skal ha «passende og effektive rutiner for behandling av klager og krav fra kundene», jf. § 3-53 første ledd, og kontoavtalen skal opplyse om klageorgan og om eventuelle vilkår om lovvalg og verneting, jf. § 3-26.

En detalj i loven fungerer som en innebygd avsløring: minst én gang i året skal forbrukeren få opplyst «reglene som gjelder for innskuddsgaranti» for betalingskontoen, jf. § 4-19 tredje ledd bokstav c. Får du aldri slik informasjon, eller sier den at kontoen ikke er omfattet av noen innskuddsgarantiordning, har du svaret på hva slags foretak du har med å gjøre.

Slik finner du ut hva selskapet ditt faktisk er

Fire steg, og de tar til sammen et kvarter:

1. Les vilkårene med ett spørsmål i hodet: hva slags tillatelse har foretaket, og fra hvilket land? Ordene «autorisert som e-pengeforetak av» etterfulgt av et tilsynsorgan i et annet EØS-land forteller deg både foretakstypen og hvilken stats regler som gjelder.
2. Søk på det eksakte foretaksnavnet i Finanstilsynets virksomhetsregister. Navnet på appen er ofte et annet enn navnet på foretaket — det står i vilkårene, gjerne nederst.
3. Sjekk hva tillatelsen dekker. Finanstilsynet minner om at «enkelte aktører kan ha tillatelse for kun deler av virksomheten». Et treff i registeret betyr ikke at alt selskapet tilbyr deg, er omfattet.
4. Se etter den årlige meldingen om innskuddsgaranti. Finner du den ikke, spør skriftlig. Svaret bør komme skriftlig tilbake.

Konklusjonen er ikke at du skal holde deg unna e-pengeforetak. De løser reelle problemer, særlig for den som betaler i flere valutaer eller trenger noe raskere enn en vanlig kontooverføring. Konklusjonen er at pengene som blir liggende der over tid, ligger et annet sted enn du kanskje tror. Bruk kontoen til det den er god til, og la den store saldoen stå i en bank som er medlem av innskuddsgarantiordningen. Hvordan pengene beveger seg mellom foretakene underveis, er forklart i artikkelen om hva som skjer når du trykker betal.